Sorg
Vi kan oppleve sorg i forbindelse med tap av noe eller noen som betyr mye for oss. Sorg er veldig individuelt og det finnes ingen fasit for hvordan man vil reagere eller hvor lang tid man bruker på de ulike sorgfasene. I noen tilfeller kan sorgreaksjonen bli vanskelig å takle på egen hånd, og det kan da bli nødvendig å søke hjelp.
For noen kan tapet som fører til sorg komme brått på og uten at man kan mentalt forberede seg. Dette er ofte et tilfelle for etterlatte ved selvmord. Sorg etter et selvmord kan oppleves som mer komplisert og sammensatt fordi de etterlatte ofte sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Det er mange som også føler på skyld eller skulle ønske de hadde kunnet hindre det.
For barn som mister foreldre kan følelsen av å ikke være viktig nok eller følelsen av å bli forlatt være tilstede. Dette gjelder ikke alle etterlatte ved selvmord, men erfaring viser at sorgprosessen hos etterlatte varer lengre og kan for mange oppleves som mer belastende enn ved naturlig død.
Reaksjoner på dødsfall, både når det gjelder følelser og kroppsreaksjoner, varierer mye og er ofte vanskelig å være forberedt på. Selv om ikke alle reagerer like sterkt, er det viktig å være klar over at det er normalt med sterke reaksjoner.
Enkelte har et stort behov for å være alene, mens andre ønsker fellesskap og støtte fra medmennesker. Enkelte mister matlysten, andre trøstespiser. Noen blir svært aktive, andre apatiske. Det er også de som opplever å bli søvnløse, og noen kan til og med få hukommelsestap.
Følelser som uvirkelighet, sinne, skyld, nedstemthet, lettelse og likegyldighet kan gjøre mange engstelige, men dette er ikke uvanlige reaksjoner på et dødsfall.
Sorg er ikke bare en mental påkjenning – også fysisk kan du bli svekket. For eksempel kan motstandskraften mot infeksjoner bli nedsatt og tidligere plager kan blusse opp.
Husk å le!
Kanskje et absurd råd, men utrolig viktig et. Selv om vi sørger er det viktig å balansere sorgen. Det er krevende å stå i sorg, spesielt over tid. Tillat deg å kjenne på glede uten å ha dårlig samvittighet. Sorg er en personlig prosess og du trenger ikke bevise for noen om du sørger eller ikke.
Sorg handler ikke om å «komme over det», men å finne en måte du kan lære deg å leve med det på. Det er helt opp til deg hvordan du gjør dette, men det kan være til stor hjelp å treffe andre som har opplevd eller gått gjennom noe av det samme.
Bearbeide sorg ved dødsfall
Det å sørge tar tid og krefter, og ofte trenger en støtte fra andre. Her er noen tips til hvordan du kan komme deg gjennom sorgen:
- Det er viktig å tillate seg å føle det du føler og være forberedt på at følelsene vil endre seg. Husk at det ikke er en fasit for hva som er de rette reaksjonene, dette er helt individuelt.
- Pass på at du får nok ernæring og søvn, selv om alt føles likegyldig.
- Det kan være godt å gråte, og det er ofte godt å ha noen å gråte sammen med.
- Tillat deg å bruke tid på å tenke på den som er død og stundene dere hadde sammen. Snakk gjerne med andre som sto nær den som er død, eller som har mistet en de var glad i.
- Når sorgen blir særlig tung, er det viktig å kontakte noen du kan snakke med. Det kan være personer du har tillit til i nærmiljøet eller i hjelpeapparatet.
- Det kan være bra å prøve å komme tilbake til rutiner og det normale livet. Gå på skolen, jobb, delta i fritidsaktivitetene og vær sammen med venner. Da unngår du å bli sittende med de tunge tankene hele tiden.
- Det er lov å være sint og lei seg, og det kan være lurt å få det ut, enten ved å snakke med noen, skrive dagbok eller ved å trene.
- Det er lov å le. Selv om du, og flere rundt deg, er lei seg, er det viktig å ta en pause fra sorgen. Det er lov å ha det gøy sammen med vennene dine selv om du er lei deg – uten å ha dårlig samvittighet for det.
- Mange opplever det som en støtte og stor trøst å møte andre som er i samme situasjon. Flere steder i landet finnes det tilbud om samtalegrupper for sørgende. Ta kontakt med lege, helse- og omsorgstjenestene eller en menighet og spør om det finnes sorggrupper i nærheten.
- Hvis du føler skyld for noe som er sagt eller burde være sagt mens den avdøde fortsatt var i live, kan det være godt å snakke med en fortrolig, slik at du ikke er alene om disse tankene.
- Det er spesielt viktig å oppsøke hjelp dersom sorgen påvirker dagliglivet negativt over lengre tid, eller du ikke opplever noen lettelse eller variasjon i de tunge følelsene.
Om sorgfaser
En sorgreaksjon omfatter gjerne flere faser, men det er ikke nødvendigvis slik at vi går gjennom én og én fase (lineær). Det er individuelt hvor lenge man er i de ulike fasene og det er ikke rett eller galt. Det er ikke alle som går gjennom alle disse fasene heller. Hvordan en opplever fasene er også individuelt, og det er vanlig å gå frem og tilbake mellom dem og å oppleve flere faser samtidig.
Sjokkfasen
Til å begynne med vil man kunne gjennomgå en såkalt sjokkfase. Denne fremkommer gjerne i sammenheng med akutt oppståtte traumer, som for eksempel trafikkulykker. Det er gjerne slik at vi ikke klarer å tenke klart eller oppføre oss som normalt. Oftest har vi ennå ikke fått full forståelse av hendelsens omfang og betydning. Det hele kan virke nesten uvirkelig. Noen reagerer med apati, mens andre blir rastløse og preget av angstsymptomer. Andre igjen vil vise aggressive trekk.
Reaksjonsfasen
Etter en kort periode begynner vi å få forståelse for hva som har skjedd, og hvilken betydning dette vil kunne få for oss. Vi beveger oss da over i en fase som benevnes reaksjonsfasen. I denne perioden vil mange følelser kunne vekkes i oss, men det vanligste er angst, depresjon, atferdsforandringer og kroppslige symptomer. For en periode er det hendelsen som opptar oss, og vi føler på det som har funnet sted. Det kan være vanskelig å se fremover, og det virker vanskelig å forstå hvordan livet skal gå videre. I denne fasen kan mange ha behov for hjelp utenfra, da følelsene og savnet kan være vanskelig å takle alene.
Reparasjonsfasen
Etter en stund kan det komme en tid hvor vi klarer å rette noe av vår oppmerksomhet mot omgivelsene, og bort fra det som utløste sorgreaksjonen. Mindre tid brukes til å gruble over det som har skjedd, og vi klarer å finne noe glede og interesse i vår omverden og aktiviteter som tidligere har betydd noe for oss. Vi har da gått inn i reparasjonsfasen.
Nyorienteringssfasen
Etter hvert klarer vi å begynne å se fremover. Vi innfinner oss med den forandringen som har funnet sted, og begynner å skape oss strategier for hvordan livet skal gå videre. Dette er den siste fasen i en sorgreaksjon, og kalles nyorienteringsfasen. For mange er dette heldigvis sluttresultatet av en sorgreaksjon hvor det meste så tungt og mørkt ut i en periode.
Tosporsmodellen
Tosporsmodellen (Dual Process Model of Bereavement) er en teori laget av Margaret Stroebe og Henk Schut som tilnærmer seg sorgbehandling på en unik måte.
Unikt for denne tilnærmingen for sorg er at man ikke går gjennom alle de kjente sorgfasene steg for steg (sjokkfasen, reaksjonsfasen, reparasjonsfasen, nyorienteringsfasen), men heller pendler mellom å fokusere på tapet og sorgen og på å lære seg å leve med tapet og gi plass til å også leve et liv med glede, på tross av tapet.
Les mer om tosporsmodellen her.
Barn følger ofte tosporsmodellen helt naturlig. De går inn og ut av sorgen, mens ungdom og voksne bruker lenger tid på å tillate seg å legge sorgen til side.
Man kan tenke seg at det er et tradisjonelt syn på sorg som påvirker vår sorgreaksjon, men det er viktig å huske på at det kun er du som kan bearbeide din sorg og at du ikke må bevise overfor noen andre hva du tenker eller føler.
Mange som har mistet noen kan oppleve skyld ved å gjøre hyggelige ting eller uttrykke glede i tiden etter tapet. Da er det viktig å minne deg selv på at du trenger nettopp denne balansen og vekslingen mellom å fokusere på tapet og ting som gir glede for å opprettholde en sunn sorgbearbeiding.
Tapsorientert mestring
Tapsorientert mestring er tanker, følelser og atferd som gir minner om tapet ditt. Eksempler på dette kan være:
- Tenker på minner av den du har mistet
- Gjør aktiviteter som minner om den døde
- Ser gjennom bilder av den du har mistet
- Hører på musikk som vekker minner eller følelser
- Å se noen som minner deg om den avdøde og få et minne utløst
- Gråter over tapet
- Unngår aktiviteter som bidrar til å bearbeide sorgen
Tapsorientert mestring har en tendens til å ta opp intense emosjonelle og/eller tankeprosesser. Dette kan omfatte å føle seg opprørt, ensom og sint, samt å ha intense tanker om å savne den du har mistet.
Gjenoppbyggingsmestring
Gjenoppbyggingsmestring er tanker og atferd som gir litt pusterom fra den tapsorienterte mestringen. Eksempler på dette kan være:
- Ta på deg mer jobb eller studere
- Lese en bok
- Se på en serie eller en film
- Være sosial uten å diskutere tapet
- Gjør husarbeid
- Fysisk trening
- Fornekte eller fortrenge sorgen
Gjenoppbyggingsmestring er i tosporsmodellen en del av en sunn sorgopplevelse, men ikke alene. Det er viktig å opprette en balanse mellom den tapsorienterte mestringen og gjennoppbyggingsmestring. Disse distraksjonene fungerer som en måte for enkeltpersoner å fortsette med dagliglivets handlinger og tjene som en del av å gjenopprette normaliteten i livet.
Når skal du søke hjelp?
- Savn og lengsel etter den døde viser ikke tegn på nedgang, selv måneder etter tapet.
- Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg ut over den første måneden.
- Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke samtale om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
- Du fortsetter å anklage deg selv for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si, selv ukevis etter dødsfallet.
- Du har en sterk opplevelse av verdiløshet og opplever at ingen er glad i deg, og/eller du har ingen tro på deg selv.
- Du kjenner sterk og vedvarende redsel for en ny ”katastrofe”.
- Du er ikke i stand til å fungere (lære) på skolen eller i fritiden.
- Du fortsetter å gruble og tenke på dødsfallet, er overopptatt av den døde, og det er ikke særlig plass for andre tanker.
- Bitterhet, sinne eller hevntanker fortsetter med uforminsket styrke ut over de første 3–4 ukene.
- Du opplever uvirkelighet, har lite kontakt med egne følelser og kjenner deg ”flat” følelsesmessig, og du kjenner avstand til de rundt deg.
Her kan du få hjelp
Gode venner og familie kan være til uvurderlig hjelp, men noen ganger kan det være behov for bistand fra fagpersoner eller andre:
- Kommunens helsetjenester, for eksempel psykisk helse- og rusteam og helsestasjon, kan bistå med råd og veiledning.
- Barn og unge kan si ifra til en fortrolig på skolen, kontaktlærer eller helsesykepleier.
- Fastlegen kan hjelpe deg, og henvise deg videre til andre instanser om dere sammen vurderer at det er behov for dette.
Hvis dødsfallet skyldes en sykdom, kan det være naturlig å kontakte en organisasjon som jobber med den aktuelle sykdommen, som Kreftforeningen, Norsk forening for slagrammede og tilsvarende organisasjoner.
Det finnes flere bruker-, pårørende- og etterlatte-organisasjoner som kan gi god støtte, råd og hjelp for etterlatte, som for eksempel:
- Kirkens SOS
- Mental helse
- Landsforeningen for uventet barnedød
- Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
- Landsforening for pårørende innen Psykisk helse
- Sidetmedord.no (nettjeneste som drives av Hjelpetelefonen 116)
Informasjon på nett:
- Ungdom og sorg
- Om ungdom og sorg (Senter for krisepsykologi)
- Ungdom og sorg (brosjyre utgikk av LUB)
- Krisereaksjoner hos barn og unge